Tusen takk

Blir helt rrt nr jeg ser hvor mange som har tatt seg tid til lese innlegget, kommentert det osv. Hvis noen tror jeg skrev det forrige innlegget for f oppmerksomhet eller noe snn, tar dere helt feil, jeg skrev det frst og fremst for at andre ogs kunne f vite min historie, men ogs for at jeg kunne slippe ut litt flelser.

Hvis det er noe dere lurer p som jeg ikke skrev tydelig nok om (fordi det var p en mte bare et "sammendrag" av det jeg har flt og fler) eller noe annet s skriver jeg gjerne et innlegg til, fordi jeg synes det hjelper skive nr jeg er lei meg.

Noe dere lurer p?



En pappajentes strste mareritt

PS! Vet det er mange skrivefeil, men hper det er forstelig!

Dette er en blogg som mest sannsynlig bare kommer til ha dette innlegget og kanskje noen f til, dette fordi jeg har lenge tenkt p skrive om dette fordi jeg vil at flere skal f vite hvordan jeg flte det miste pappa, og kanskje noen av dere som leser dette ogs har opplevd det samme.

Vil ogs si takk p forhnd til de som faktisk tar seg tid til lese dette og kanskje deler dette videre.

Det var dagen vi fikk sommerferie, 16.06 2011, mine venninner og jeg valgte starte sommerferien med en grillavslutning hos en av oss, vi hadde det utrolig koselig og hadde ikke anelse om noen ting. Det ble sent og vi dro hjem. Nr jeg kom inn dra hrte jeg mamma snakke i telefonen si han er en voksen mann, han klarer seg selv, jeg husker denne flelsene som om det var for bare noen minutter siden. Jeg skjnte at noen var feil s jeg spurte mamma hva som hadde skjedd, men hun sa at det ikke hadde skjedd noe spesielt bare at ikke ssteren min eller hun fikk tak i pappa. Pappa skulle egentlig kommet hjem for bli med broren min p fotball kamp, men at han ikke hadde kommet hjem eller, som sagt at de ikke fikk tak i han. Mamma ba sa jeg bare skulle g og legge meg til sove. Hvordan skulle jeg klare legge meg nr jeg var s redd? Det frste jeg gjorde var ta opp telefonen ringe til hun som da var min aller bestevenn si at pappa ikke hadde kommet hjem fra jobb og at ingen fikk tak i han. Det var mange tanker som surret rundt i hodet mitt, hadde han blitt kidnappet, hadde han tatt dop ikke ville komme hjem,tankene var uendelige, men igjen tingen kunne stemme med hvordan pappa var, han ville aldri gjort noe snt.. Jeg ble utrolig redd og jeg snakket med mamma for og kanskje roe meg litt ned, men ingen ting hjalp. Pappa var det som kunne hjelpe, men jeg prvde og legge meg s det skulle bli morgen.

Ssteren min hadde vrt nedom jobben hans og der sto bilen hans, men kontoret var mrkt - alt var mrkt og ingen var der. Klokka fem ca. ringte mamma rundt til folk p jobben til pappa, men det var ingen som svarte med det frste, men etter hvert fikk hun svar og fikk vite hvilket alarmselskap jobben hadde s de kunne komme seg inn p jobben for lete etter "spor". Alt var p kontoret hans uten om det han alltid hadde i lommene, men det var fortsatt ingen spor etter han. Mamma kom hjem igjen og ringte til politiet for melde pappa savnet og de kom til oss. Dette er virkelig en av de ekleste flelsene jeg har hatt, sitte og se mamma snakke med politiet og det var ingenting som kunne vre til hjelp. Alt av tingene hans var hjemme, p jobben og "alt var som det skulle".

Etter hvert dro mamma ned p politistasjonen for skrive under p savnet rapporten eller hva det heter. Jeg var hjemme alene (med ssteren min som sov), broren min var p skolen (vi hadde fri pga det var avspaseringsdag). Broren min visste ikke annet enn at pappa ikke var hjemme. Dette er noen av de lengste timene jeg kan huske. Jeg ble ringt til flere ganger av en god venn av oss, han spurte om han skulle komme vre der s ikke jeg trenger vre alene, om jeg trengte noe og alt snt, men jeg ville ikke ha noe, jeg ville bare vre alene.

Plutselig hrte jeg mamma kom kjrende opp i grden og jeg kjente et lite hp, men det var forsatt noe som ikke stemte. Nr mamma kom hjem, kom jeg lpende og spurte om noen hadde funnet pappa, hun svarte bare at jeg skulle lpe opp hente ssteren min. Det var da det nesten gikk opp for meg, det var faktisk noe som hadde skjedd. Jeg lp opp, braste inn p rommet, vekte ssteren min og ba hun komme fort ned. Vi stod der, mamma, ssteren min og meg, og mamma sa politiet kom inn i det jeg holdt p skrive savnet rapporten, og s p meg og sa at de hadde funnet pappa. De fant han nedenfor et fjell, han har falt ned og han er dd Dette er det verste jeg har opplevd, jeg hylte og skrek, hvisket ikke hva jeg skulle si, gjre eller hvordan jeg skulle klare takle dette. Jeg grt og grt og grt. Denne flelsen kan virkelig ikke beskrives. Det er det verste jeg har opplevd. Noe av det frste jeg tenkte var at jeg ikke fikk sagt hade til han fr han dro p jobb fordi jeg var stresset fordi jeg hadde to venninner p besk og det var ting jeg mtte ordne fr vi skulle dra p skolen, flelsen av ikke si hade til faren sin er tungt tenke p, at han ikke fikk oppleve konfirmasjonen min og alt annet jeg hadde fortelle han, som for eks at jeg hadde gtt opp fra 4,3 i snitt til 4,8, noe jeg var kjempe stolt av. Denne flelsen er ubeskrivelig vondt.

Er utrolig mye jeg kan skrive om dagen vi fikk vite at pappa var dd, men det er sm detaljer jeg ikke klarer skrive om. Men en ting som nesten kveler meg ved tanker er reaksjonen til broren min nr han kom hjem. Han skjnte det var noe feil nr det stod s mange biler i grden som det gjorde. Husker han kom inn dra og ropte p pappa, men pappa svarte ikke, fordi han var ikke. Nr broren min kom ut i stua ble han helt sjokert fordi han skjnte ikke helt hva som hadde skjedd, men s begynte mamma forklare og trene bare strmmet p og hre stemmen til den lille 9 r gamle gutten rope p pappa var helt jvlig. Vi fikk ogs besk av noen folk som snakket med oss bare noen timer etter at vi fikk beskjeden. Familien var samlet hele dagen og kvelden og jeg var ogs hos en venninne for fortelle hele hndballaget om hva som hadde skjedd og snt fordi vi skulle ha cup dagen etter. Cupen gikk tro det eller ei helt greit selv om jeg ble veldig fort sur og lei meg, men jeg tror dette hjalp meg til ?f en start? der jeg kom meg ut og ikke bare satt inne og grt og tenkte p det som hadde skjedd.

Vil ogs f sagt at stunden frem til begravelsen og begravelsen var rett og slett helt j*vlig. Har nesten aldri sett s mye blomster som l p kirkegulvet, p kisten og rundt om kring i kirken. Etter dette vrenger magen min seg nr jeg ser mange blomster denne flelsen er ekkel.

Noe av det mest rrende jeg noen gang ftt hre

Jeg har alltid vrt en pappajente, han har alltid vrt og vil alltid bli den beste. I konfirmasjonen min fikk jeg vite en ting jeg tenker p nesten hver dag. Jeg har alltid visst at pappa var stolt av meg, men dagen mamma fant ut at hun var gravid med meg og viste graviditetstesten til pappa ble han s stolt at han sparte p den helt til i fjor (da mamma kastet nesten alle tingene hans). Dette er noe av det verste, men ogs det beste jeg kan tenke p, dette fordi han alltid har visst at jeg elsker han, men jeg har aldri ftt vist det nok. Men han visste at han var den beste pappaen i hele verden og at jeg var en utrolig pappajente.

Jeg har utrolig mye sttte fra venner, familie og beskjente. Vennene mine og jeg snakker nesten aldri om dette, grunnen til det er ikke noe spesiell, men det er p en mte ikke noe snakke om fordi jeg er like lett lese som en pen bok og de ser nr jeg trenger snakke. De vet i tillegg nesten alt det er vite om dette. Jeg er helt pen for snakke om dette fordi det gjr meg alltid mye klarere og jeg fler alt blir mye bedre. Ikonfirmasjonstiden og under musikalen snakket jeg med andre enn bare vennene mine om dette, noe som hjalp meg til klare snakke mer ut om det. Kateketen vi hadde i konfirmasjonstiden har vrt veldig til stor hjelp selv om jeg bare snakket med hun et par ganger om dette, men hun fikk meg virkelig til tenke p en litt annen mte som jeg ikke klarer forklare. Men samtidig som folk har hjulpet meg ved snakke, sliter jeg samtidig en del. Er veldig ofte lei meg, deprimert, kan bli fort sint og har kvelder der jeg innimellom holder p krepere. Hater disse flelsene, og spesielt flelsen av og ofte g med en ?maske? som skjuler mine trer og mitt triste ansikt.


Jeg tenker ofte nr jeg ser meg selv i speilet hvor like jeg er pappa, hvor mange likheter jeg finner i meg som jeg har fra han. Og det samme er det med broren min, han er ogs utrolig lik pappa. Vi har alltid ftt hre at vi er helt like pappa nr han var liten, noe som gjr meg veldig glad, at jeg faktisk har s fra en person som betyr s mye for meg.

Herfinner dere en artikkel som stod bde p nettet og i avisen, om hva som hadde skjedd.

Er fult klar over at det er en del skrivefeil, mye surr i avsnittene og ikke veldig avrundede ender p avsnittene, men hper dere forstr hva jeg vil fortelle gjennom dette innlegget.

Er det noe dere lurer p eller vil si er det bare ta kontakt



Les mer i arkivet Oktober 2012

Design av:


  • INGVILD AASHEIM
  • 04.08.2012 kl.21:56 i Design-nye-1 # Sunset Ingen kommentarer Permalenke Tips en venn hits